En trist dag

Verdens fineste Leomann måtte få slippe i går kveld.

Jeg fikk Leo i 2003 som er 15 år siden. Jeg husker mor og jeg dro å så på de små valpene som var en blanding mellom pomeranian og papillon. Bitte små, søte nurk som det var umulig å ikke ta med hjem. Jeg valgte ut Leo og har ikke angret et einaste sekund på det. Han var en uskikkelig liten valp som elsket å løpe fra meg. Han var mye med i stallen og jeg lærte han tidlig å kjøre scooter. Eller, han kjørte ikke, men han satt inni jakken min når vi kjørte.

Leo, eller Leomannen, prumpemannen, lille mann har mange navn som ble brukt om hverandre. Jeg sa nok mest “lille mannen”. Den siste tiden så merket jeg godt at han hadde blitt eldre. Jeg ville ikke helt innse at tiden kanskje kom til å komme. På fredag synes jeg han startet å få tilbake symptomene på hjernehinnebetennelse som han hadde i 2011. Jeg dro til veterinæren og fikk medisiner på det. Kortison skal hjelpe ganske fort, men det skjedde ingenting. På søndag hadde han blitt enda verre og jeg dro igjen til veterinæren på formiddagen. Vi bestemte oss for å la han få et døgn til på å eventuelt bli bedre. Kvelden kom og han ble dårligere og dårligere. Han var nesten lammet i den ene siden og klarte nesten ikke gå. Jeg så på han at han ikke hadde det noe godt selv om han hadde fått en del smertestillende.

Søndag kveld, ganske sent så dro Eirik, mor, Leomannen og jeg til veterinærhøyskolen. Der tok vi farvel med den lille mannen vår. Jeg har aldri i verden trodd at dette skulle bli så jævlig som det ble. Jeg savner han enormt mye og føler jeg hører de små lydene hans hele tiden. Dagen i dag har vært helt merkelig. Sorg og lengsel er to ord jeg kan beskrive dagen med. Det er så tomt uten han. Han har vært min beste venn i 15 år og jeg er så glad for å ha hatt så mange fine år med han. Jeg håper han har det fint der han er nå og at han husker meg for alltid.