Ikke alltid en dans på røde roser..

10. februar 2017

Jeg har mange ganger tenkt at jeg skal skrive dette innlegget, men har hver gang slettet dokumentet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte eller avslutte det jeg skal få frem, men jeg skal prøve.

Det er kanskje noen av dere som allerede har lest i VG at jeg har en sykdom som jeg må leve med resten av livet. Denne sykdommen er leddgikt. Jeg får en klump i magen når jeg taster inn ordet “leddgikt”. Men nå er det på tide å slippe katta ut av sekken.

Jeg har ikke følt meg klar for å snakke åpent om det før nå. Det er også mye enklere for meg å ikke snakke om sykdommen og derfor late som jeg ikke har den. Jeg har heller ikke villet fortelle om dette fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som “svakere” enn andre, eller at folk skal synes synd på meg.

Det hele startet vel i 2011 når jeg var ute å reiste med en venninne. Eller egentlig så startet det før, men jeg husker ikke akkurat når. Jeg hadde smerter i føtter og hender, men spesielt i føttene. Tenkte egentlig bare at det var overbelastning fordi jeg trente en del. Jeg gikk ikke til legen fordi jeg ikke ville få beskjeden om å trappe ned på treningen. Så sånn ble det. Jeg dro så til Thailand, New Zealand, Australia og Fiji med Kine, en veldig god venninne. Plutselig så hadde jeg ikke så vondt lenger. Livet var deilig og vi koste oss maks! Vi var borte i 3 mnd. Jeg har så mange vanvittig gode minner fra den tiden. Herregud så gøy det var, hehe. Etter jeg hadde vært på Fiji så dro jeg rett til New York. På Fiji var det vel 30 varmegrader og i New York så var temperaturen -5 kanskje. Dette var i desember. Det var hvert fall stor temperaturforskjell. Da smalt det.. Jeg hadde så jævlig vondt (sorry banningen, men så vondt var det). Det gikk heller ikke over. Jeg kom hjem til Oslo igjen og smertene fortsatte. Nå var det så vondt at jeg ikke klarte å gå skikkelig om morningen. Jeg måtte sette føttene ned på gulvet fra sengen og bli sittende der en stund før jeg kunne reise meg. Jeg måtte venne føttene mine til gulvet og belastningen. Jeg hompet så ut i stuen og videre til badet. Jeg hadde et lite trappetrinn opp til badet og måtte støtte meg til veggen for å komme opp. Det var altså helt sinnsykt vondt. Jeg holdt på slik ganske lenge uten at jeg dro til legen. Jeg håpet på at det ville gå over. Henda begynte også å gjøre vondt. Å skru opp flasker f.eks var ikke lett. Når jeg skjønte at dette ikke gikk over så ringte jeg legen og fikk en time. Jeg husker hun sa at hun ikke trodde dette var leddgikt, men at de tok en blodprøve for å sjekke for sikkerhets skyld. Jeg var tross alt ganske ung så det var derfor hun ikke trodde jeg hadde det. Jeg dro hjem igjen med smertestillende og ventet på svar. Så kom telefonen som man aldri vil ha; legen ville at jeg skulle komme tilbake til henne for å få beskjeden. Det lover vel aldri godt..

Jeg husker jeg satt inne på legekontoret og fikk beskjeden om at blodprøven var positiv og at jeg hadde leddgikt. Jeg trodde faktisk at verden skulle rase sammen. Tårene trillet og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Stakkars legen som prøve å trøste. Jeg var jo livredd. Livredd for at henda og leddene mine skulle bli deformert. Det er jo gjerne det man forbinder med leddgikt. Jeg visste også at dette er en sykdom som ikke går over, det er en sykdom du må leve med resten av livet. Jeg gikk hjem og ringte moren min som kom å trøstet meg. Dette var ikke bare en vanskelig beskjed for meg å få, men også familien. Faren og moren min tok dette ganske tungt. Siden jeg hadde så vondt som jeg hadde og ikke visste hvordan jeg kom til å fungere på medisiner så trodde jeg at jeg kom til å ha så vondt resten av livet.

Det tok ikke lang tid før jeg ble henvist til revmatologisk avdeling på Diakonhjemmet sykehus. Jeg ble satt på kortison og startet opp på methotrexate som er medisinen som skal ha best effekt. I de hovne leddene mine så sprøytet de inn kortison. Alt er veldig overveldende i denne fasen. Alt er nytt og plutselig så føler du deg veldig syk. Jeg var stadig inne på kontroller og fikk nøye oppfølging. Medisinene begynte å virke og livet var plutselig litt enklere igjen.

Det tok tid før jeg endelig var smertefri, for det er smertefri legene vil ha meg. Jeg er nok ganske flink til å ha vondt uten at jeg sier ifra, men har lært meg at det er ikke ok å gå rundt å ha vondt. Sykdommen går litt opp og ned. Nå har jeg hatt det veldig fint veldig lenge. Jeg har ikke vondt lenger og håper på at det vil fortsette slik. For å slutte på medisiner er ikke et alternativ. Jeg setter sprøyter på meg selv en gang i uken og dette hjelper meg med å være smertefri.

Jeg liker ikke så veldig godt å snakke om leddgikten min. Jeg liker nok aller best å pakke den inn i papir og legge den lengst vekk i skuffen hvor ingen finner den, inkludert meg selv. Jeg lar ikke sykdommen få så mye oppmerksomhet. Nå som jeg ikke har vondt så trenger jeg heller ikke la sykdommen få oppmerksomhet. Jeg vil være like frisk som alle andre, jeg vil fungere like bra som alle andre, jeg vil gjøre det alle andre gjør. Og det gjør jeg! Jeg vil ikke la leddgikten få bestemme hva jeg kan gjøre og ikke gjøre, jeg vil ikke la den sette begrensinger.

Det er altså viktig for meg å kunne fortelle at livet kan være helt normalt selv om du har en sykdom som jeg har. I dag så er medisinene såpass gode og man får hyppig oppfølging av leger.

Jeg har valgt å snakke om sykdommen min for kanskje å kunne vise andre som er i samme situasjon at livet smiler selv om man har en livslang sykdom. Kanskje det sitter andre der ute som nettopp har fått den kjipe beskjeden og gråter i armkroken til moren sin. Det er disse menneskene jeg vil nå ut til, kanskje jeg kan hjelpe.

Ouf, nå var det ute.